Den 15. mars ble mekanismen for regulering av karbongrenser (CBAM, også kjent som EUs karbontariff) foreløpig godkjent av EU-rådet. Den er planlagt offisielt implementert fra 1. januar 2023, med en overgangsperiode på tre år. Samme dag, på møtet i Den europeiske råds økonomiske og finansielle komité (Ecofin), vedtok finansministrene i de 27 EU-landene forslaget om karbontariffer fra Frankrike, det roterende presidentskapet i Det europeiske råd. Dette betyr at EUs medlemsstater støtter implementeringen av karbontariffpolitikken. Som verdens første forslag for å håndtere klimaendringer i form av karbontariffer, vil mekanismen for regulering av karbongrenser ha en vidtrekkende innvirkning på global handel. Det er forventet at EUs karbontariff vil gå inn i trepartsforhandlingsfasen mellom EU-kommisjonen, Det europeiske råd og Europaparlamentet i juli i år. Hvis det går knirkefritt, vil den endelige lovteksten bli vedtatt.
Konseptet med «karbontariff» har aldri blitt implementert i stor skala siden det ble fremmet på 1990-tallet. Noen forskere mener at EUs karbontariff enten kan være en spesiell importtariff som brukes til å kjøpe EUs importlisens eller en innenlandsk forbruksavgift på karboninnholdet i importerte produkter, noe som er en av nøklene til suksessen til EUs grønne nye avtale. I henhold til EUs karbontariffkrav vil den pålegge avgifter på stål, sement, aluminium og kjemisk gjødsel importert fra land og regioner med relativt løse karbonutslippsrestriksjoner. Overgangsperioden for denne mekanismen er fra 2023 til 2025. I overgangsperioden er det ikke nødvendig å betale tilsvarende avgifter, men importører må sende inn sertifikater for produktimportvolum, karbonutslipp og indirekte utslipp, og karbonutslippsrelaterte avgifter betalt av produkter i opprinnelseslandet. Etter overgangsperiodens slutt vil importører betale relevante avgifter for karbonutslipp fra importerte produkter. For tiden har EU krevd at bedrifter selv evaluerer, beregner og rapporterer karbonavtrykkkostnadene for produkter. Hvilken innvirkning vil implementeringen av EUs karbontariff ha? Hvilke problemer står implementeringen av EUs karbontariffer overfor? Denne artikkelen vil kort analysere dette.
Vi vil akselerere forbedringen av karbonmarkedet
Studier har vist at innkreving av EUs karbontariffer vil redusere Kinas totale handel med Europa med 10 % til 20 %. Ifølge EU-kommisjonens prognoser vil karbontariffer gi EU mellom 4 og 15 milliarder euro i «ekstrainntekt» hvert år, og vil vise en økende trend år for år i en viss periode. EU vil fokusere på tollsatser på aluminium, kjemisk gjødsel, stål og elektrisitet. Noen forskere mener at EU vil «smitte over» karbontariffer til andre land gjennom institusjonelle bestemmelser, for å få større innvirkning på Kinas handelsaktiviteter.
I 2021 var Kinas ståleksport til 27 EU-land og Storbritannia på totalt 3,184 millioner tonn, en økning på 52,4 % fra året før, basert på prisen på 50 euro/tonn i karbonmarkedet i 2021, vil EU innføre en karbontariff på 159,2 millioner euro på kinesiske stålprodukter. Dette vil ytterligere redusere prisfordelen for kinesiske stålprodukter som eksporteres til EU. Samtidig vil det også fremme Kinas stålindustris fremskyndelse av dekarboniseringen og utviklingen av karbonmarkedet. Under påvirkning av de objektive kravene i den internasjonale situasjonen og den faktiske etterspørselen fra kinesiske bedrifter om å respondere aktivt på EUs mekanisme for regulering av karbongrenser, fortsetter byggepresset i Kinas karbonmarked å øke. Dette er et problem som må vurderes seriøst for å i tide fremme jern- og stålindustrien og andre industrier til å bli inkludert i karbonkvotehandelssystemet. Ved å akselerere byggingen og forbedre karbonmarkedet kan det også unngås dobbeltbeskatning å redusere mengden tollsatser som kinesiske bedrifter må betale for å eksportere produkter til EU-markedet.
Stimulere veksten i etterspørselen etter grønn kraft
I følge det nylig vedtatte forslaget anerkjenner EUs karbontariff kun den eksplisitte karbonprisen, noe som i stor grad vil stimulere veksten i Kinas etterspørsel etter grønn energi. For øyeblikket er det ikke kjent om EU anerkjenner Kinas nasjonale sertifiserte utslippsreduksjon (CCER). Hvis EUs karbonmarked ikke anerkjenner CCER, vil det for det første fraråde Kinas eksportorienterte bedrifter å kjøpe CCER for å utligne kvoter, for det andre vil det føre til mangel på karbonkvoter og en økning i karbonpriser, og for det tredje vil eksportorienterte bedrifter være ivrige etter å finne rimelige utslippsreduksjonsordninger som kan fylle kvotegapet. Basert på utviklings- og forbrukspolitikken for fornybar energi under Kinas "dobbeltkarbon"-strategi, har grønt strømforbruk vist seg å være det beste valget for bedrifter for å håndtere EUs karbontariffer. Med den kontinuerlige veksten i forbrukeretterspørselen vil dette ikke bare bidra til å forbedre forbrukskapasiteten til fornybar energi, men også stimulere bedrifter til å investere i kraftproduksjon av fornybar energi.
Få fart på sertifiseringen av lavkarbon- og nullkarbonprodukter
For tiden har ArcelorMittal, et europeisk stålselskap, lansert nullkarbonstålsertifisering gjennom xcarbtm-planen, ThyssenKrupp har lansert blueminttm, et stålmerke med lavkarbonutslipp, Nucor steel, et amerikansk stålselskap, har foreslått nullkarbonstål econiqtm, og Schnitzer steel har også foreslått GRN steeltm, et materiale for stang- og trådtråd. Med bakgrunn i å akselerere realiseringen av karbonnøytralisering i verden har Kinas jern- og stålselskaper Baowu, Hegang, Anshan Iron and steel, Jianlong, etc. suksessivt utstedt en karbonnøytraliseringsplan, holdt tritt med verdens avanserte selskaper i forskningen på banebrytende teknologiske løsninger, og streber etter å overgå.
Den reelle implementeringen møter fortsatt mange hindringer
Det er fortsatt mange hindringer for den reelle implementeringen av EUs karbontoll, og systemet med gratis karbonkvoter vil bli en av hovedhindringene for legalisering av karbontoll. Innen utgangen av 2019 har mer enn halvparten av bedriftene i EUs karbonhandelssystem fortsatt gratis karbonkvoter. Dette vil forvrenge konkurransen og er i strid med EUs plan om å oppnå karbonnøytralitet innen 2050.
I tillegg håper EU at ved å innføre karbontariffer med lignende interne karbonpriser på lignende importerte produkter, vil den strebe etter å være forenlig med de relevante reglene i Verdens handelsorganisasjon, særlig artikkel 1 (mestbegunstigelsesbehandling) og artikkel 3 (ikke-diskriminerende prinsipp for lignende produkter) i Den generelle avtalen om tolltariffer og handel (GATT).
Jern- og stålindustrien er den industrien med størst karbonutslipp i verdens industrielle økonomi. Samtidig har jern- og stålindustrien en lang industrikjede og bred innflytelse. Implementeringen av karbontariffpolitikken i denne industrien står overfor store utfordringer. EUs forslag om «grønn vekst og digital transformasjon» har i hovedsak som mål å styrke konkurranseevnen til tradisjonelle industrier som stålindustrien. I 2021 var EUs råstålproduksjon 152,5 millioner tonn, og for hele Europa var den 203,7 millioner tonn, med en økning på 13,7 % fra år til år, som utgjør 10,4 % av den totale globale råstålproduksjonen. Det kan antas at EUs karbontariffpolitikk også prøver å etablere et nytt handelssystem, formulere nye handelsregler rundt klimaendringer og industriell utvikling, og strebe etter å bli innlemmet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å gjøre det gunstig for EU.
I hovedsak er karbontariffen en ny handelsbarriere som har som mål å beskytte rettferdigheten i EU og til og med det europeiske stålmarkedet. Det er fortsatt en treårig overgangsperiode før EUs karbontariff virkelig implementeres. Det er fortsatt tid for land og bedrifter til å formulere mottiltak. Den bindende kraften til internasjonale regler for karbonutslipp vil bare øke eller ikke avta. Kinas jern- og stålindustri vil aktivt delta i og gradvis mestre retten til å ytre seg i en langsiktig utviklingsplan. For jern- og stålbedrifter er den mest effektive strategien fortsatt å ta veien mot grønn og lavkarbonutvikling, håndtere forholdet mellom utvikling og utslippsreduksjon, akselerere transformasjonen av gammel og ny kinetisk energi, utvikle ny energi kraftig, akselerere utviklingen av grønn teknologi og forbedre konkurranseevnen til det globale markedet.